Mange personer har gjennom tidene hatt stor innflytelse på Minien. Noen har hatt innflytelse vedrørende designen, mens andre

tokk bilen og gjorde den om til den mest suksessrike konkurransebilen gjennom tidene. Nedenfor listes noen av disse 

personene.  

Sir Alexander Arnold Constantine Issigonis (1906-1988)

Selv om Issigonis strøyk i matematikk faget 3 ganger på "Battersea Technical", ble han en ingeniør som leverte verden en rekke historiske biler. Minien designet han på bare 2 år, i motsetning til de fleste andre biler som på denne tiden ble værende på tegnebordet i minimum 7 år. Alle ingeniørprinsippene som Issigonis inkorporerte i bilene han designet sørget videre for at disse bilene ble og så forskjellige ut fra sine konkurrenter. Så for å hedre Issigonis suksess ble han i 1969 slått til ridder av dronning Elizabeth.

Issigonis arbeidet som ingeniørdirektør hos Austin Rover frem til han i 1971 pensjonerte seg. Grunnet Parkinsonssykdom var han da kun i stand til å fortsette sitt arbeide som en konsulent frem til 1987. Gjennom hele sin karriere hadde Issigonis en sta og sparsommelig tilnærming vedrørende stil og markedsforskning og nektet å kompromittere sine ideer. Han fremstod som en arrogant person som var høyst opposisjonistisk og som mente at all form for markedsforskning var meningsløst. Han hatet også luksuriøse interiørinnredninger som radio og komfortable seter, noe som han mente ville distrahere føreren. Han hadde også lite til overs for stil så når Battista ”Pinin” Farina som beundret linjene til Minien spurte han om han var en stylist ble han fornærmet og svarte: ”I am an engineer”. Issigonis var i sannhet en skaper. Både Minien, Minor og Austin 1100 som han designet er blant de fem toppselgende bilene i britisk historie og hans ideer er i dag fundamentet til alle moderne framhjuldrevne småbil designer med tverrstilt motor.

Issigonis døde 2 oktober 1988 i en alder av 82 år og vil alltid bli husket som faren til Minien. Denne, hans største arv og ingeniørbragd blir for all tid definert etter hans egen design filosofi: ”Less is More”.
 

Sir Leonard Lord (1896-1967)

Sir Leonard Lord var styreformann i BMC og var en Yorkshire mann med talent for produksjonsingeniørarbeid og en hengivenhet til grovt språkbruk. Han var også den personen som instruerte Issigonis om å designe en liten bil for å møte den rådende oljekrisen samt innvandringen av Tyske bobler. Lord hadde arbeidet seg opp til toppen av BMC ledelsen via skiftarbeid hos Daimler, Hotchkiss og Morris, tiltross for at han ofte hadde uoverensstemmelser med William Morris. Minien var hans siste store prosjekt og han pensjonerte seg i 1961. Lord ble værende hederspresident for British Leyland til hans død i 1967.

Jack Daniels (1912-2004)

Kanskje mer enn noen andre vil BMCs sjefsutviklingsingeniør Jack Daniels være den ukjente helten i Mini historien. Han erkjente en gang å være sitat: "The perspiration behind the Inspiration" når det kom til hans arbeidsforhold med Issigonis. Det var hans jobb å realisere Issigonis penseltegninger og ville ofte kunne bli sett kjørende rundt landsbygden ved Oxfordshire for å teste prototyper av Minier til de sene morgentimer. 

Dr. Alex Moulton

Dr. Alex Moulton er selv i dag anerkjent som en av de fremste ekspertene innenfor gummifjærer og fjæringssystemer, og hadde arbeidet med Issigonis tidlig på 50-tallet i forbindelse med å designe en prototyp bil med hydrolastlink mellom front og bak fjærene. Selv om denne designen aldri forlot tegnebordet, betydde Moultons forbindelser med Issigonis at han ble sterkt involvert i utviklingen av Minien helt fra begynnelsen. På 50-tallet ble gummi sett på som den eneste billige løsningen til problemene knyttet til stadig forandringer av bilenes totale vekt. Problemet med Minien i denne sammenheng var at når den ble fullt lastet med 4 passasjerer, så veide bilen 30 prosent mer enn sin normale egenvekt. Løsningen på denne problemstillingen ble da å benytte gummi, siden dette er en av de eneste substansene som har som egenskap å bli stivere ettersom belastningen øker.

Moulton fikk jobben med å utvikle et hydrolastisk fjæringssystemet til Minien, og jobbet akkord for å få sine eksperimentelle veske og gassfjærer klare før Minien ble lansert. Men tiden arbeidet mot han slik at gummi cone systemet (tørrfjæringssystem) kom først. I 1964 kom hydrolast systemet som Moulton nå hadde fått ferdig utviklet og ble omtalt som: "The suspension with the big car ride". Dette hydrolast systemet brukte også gummi som fjæringsmedium og disse var linket sammen til alle hjørnene av bilen ved å sende en spesialveske til fjæringsenhetene ved hvert enkelt hjul. Hydrolastsystemet ble videre utviklet til hydrogas og ble i en revidert versjon adoptert på Metroen og MGF sportsbilene.  

John Cooper (1932-2000)

John Coopers forbindelser med BMCs daværende styreformann Sir George Harriman og Alec Issigonis var nøkkelen til de sporty Miniene, men han måtte fremdeles overtale BMC styret samt gjøre alt arbeidet. Uten Cooper sin innsats ville det da ikke blitt noen Mini Cooper, eller 'S' og heller ikke noe av de løps og rally suksessene som har gjort Minien til den legenden den er i dag. I dag driver Coopers sønn fremdeles med trimming av Minier gjennom "John Cooper Garage" som fikk Rover konsernets og senere BMWs anerkjennelse og involvering når den nye Minien skulle utvikles.    

Stuart Turner

Stuart Turner er en av de mer ukjente legendene innen motorsportkretsene og blir regnet som hjernen bak de store rally suksessene til Minien på 60-tallet. Turner ble først involvert i sporten som kartleser, og ble britisk mester tre år på rad. Hans første deltakelse i Mini kom som kartleser for Pat Moss i det nasjonale Mini Miglia arrangementet. Deltakelsen ble en historisk begivenhet ved at dette var første gang en Mini vant i et rallyløp. Etter at Turner hadde begynt å jobbe for det engelske Motoring News og satt opp Motoring News Rally Championship gikk han over til å jobbe som sjef for BMC racingavdeling i 1961. Hans tidligere erfaring med å konkurrere i en Mini fortalte ham at bilen var en vinner og han startet med å bygge opp et team av profesjonelle førere.

Gjennom hans tette samarbeid med Cooper samt hans modernisering av sporten, ved å introdusere et helt nytt note system som skulle vise seg å være enormt suksessrikt ved utholdenhetsløp som  RAC og Monte Carlo Rally, skapte Turner en av det mest suksessrike rallyteamet i sportens historie. Turner jobbet i 6 år hos BMC og han forvandlet både Mini Cooper og den mer tunge og upraktiske Austin Healey til vinnere verden over. Mellom 1965 og 1966 vant Mini Cooper S 16 strake seire i internasjonale løp, tiltross for den omstridte diskvalifikasjonen i 1965 Rally Monte Carlo. Turner forlot BMC i 1967 og gikk derfra videre til å bli hjernen i Fords racingavdeling hvor han ledet dette teamet videre til mange World and European Championship suksesser. 

Paddy Hopkirk

Den briljante Irske studenten Paddy Hopkirk studerte fremdeles i hjemlandet Irland da han begynte med racing. Men det skulle gå noen år før han satt bak rattet på bilen som skulle sikre han både suksess og berømmelse. Etter å ha blitt sparket fra Triumph grunnet at han ødela motoren i en TR3A i et løp på den berømte Stelvio passet, flyttet han over til BMC Abingdon for å kjøre løp med en stor Healey. Men skjebnen ville det annerledes. I stedet for å kjøre løp med Healey ble han Mini mann i stedet og kjørte en Works Mini  for første gang under 1963 Monte Carlo Rally. Med Henry Liddon som kartleser kom Hopkirk i mål som sjette beste totalt. 12 måneder senere blomstret Hopkirk under Stuart Turner regi og vant 1964 Monte Carlo Rally i en 1071 Cooper S. Dette rallyet var hans største bragd og sikret han plass i galleriet som en av rally historiens største personligheter.

I hans karriere vant han mange internasjonale løp og rally bak rattet på en Mini Cooper, hvorav blant annet 6 var i internasjonale rally. Av disse var 2 i det beryktede Alpine rally og 2 på hans hjemmebane i Irland. I senere tid har Hopkirk gledet seg over en ny karriere som historisk rally kjører, da han gjorde et stort gjeste comeback i 1994 Rally Monte Carlo. Denne gangen kjørte han en Rover Mini Cooper og hadde Ron Crellin som kartleser. Hopkirk og Minien stjal hele showet og tiltrakk seg media omtale fra hele verden. 

Sir George Harriman (1908 - 1973)

Sir George Harriman er en av de mest berømte skikkelsene i BMCs historie. Harriman født 1908 i Coventry var lederen for BMC under konsernets storhetstid på 60-tallet og startet sin karriere som lærling hos Morris Motors Limited i 1923, bare 15 år gammel. I hans arbeid ved Morris ble han fort anerkjent som en dyktig ingeniør med rykte på seg til å være svært effektiv med arbeidsoppgavene. Innen 1938 hadde han derfor steget i gradene og jobbet nå som assisterende arbeidssjef med ansvar for å reorganiserte fabrikksanlegget i Cowley. Han flyttet deretter over til Austin i 1940 hvor han startet som avdelingssjef, men steg fort i gradene under krigsårene. Innen 1944 var han blitt produksjonssjef og avanserte yterligere til arbeidssjef stillingen de neste årene.

Når Austin og Morris fusjonerte i 1952 førte dette til interne omrokeringer og endringer. Harriman ble tilbudt jobben som visedirektør for det nye selskapet og jobbet som det frem til 1961 da han gikk inn i stillingene som direktør og viseformann. Dette var gode tider for BMC hvor konsernet hadde en enrom ekspansjonsrate. Harriman ble videre slått til ridder i 1965 og i 1966 gikk han over i styreformann stillingen mens Joe Edwards tok seg av den daglige driften. Når British Leyland kjøpte opp BMC i 1968 ble Harriman styreformannen for dette nye kjempekonsernet. 

Jim Whitehouse 

Arden Engineering & Sports cars ble etablert i 1955 av Jim Whitehouse i byen Tanworth som ligger i Arden England. Jim var en erfaren motorsportdeltaker i forskjellige typer av racebiler og forretningsvirksomheten hans var basert på generell reparasjon og istandsettelse av racebiler. Hele forretningsforetaket ble utført i et driftsbygning tilknyttet familiefarmen og Jim skapte seg snart et omdømme som en fremragende ingeniør. Han jobbet ved en anledning på 10 kunde biler praktisk talt samtidig. For å fylle de lange vinterkveldene utenfor racesesongene solgte Jim trimmingsutstyr under navnet ”Arden Conversions Ltd”. Like etter at Minien dukket opp begynte han å selge "Go Faster" utstyr til unge utøvere som John Handley og Steve Neal, som brukte disse med stor suksess i rally og andre racesammenhenger. Jim hadde nå tilbudt og solgt alle slags typer av trimmingsutstyr og tilbehør, men han hadde en siste overraskelse opp i ermene. Dette var 8 port crossflow topplokket.

Den første prototypen av dette topplokket ble støpt av det samme firmaet som støpte Miniens girkasse, og når han mottokk dette eksemplaret maskinerte han det og fylte lekkasjene med Aralditt. Når Steve Neal for første gang satte av gårde med denne toppen installert lå han godt plassert på andreplass da det uunngåelige skjedde. Aralditten smeltet og motoren stoppet. Men tiltross for dette ble Jim så oppmuntret av konkurransedyktigheten ved den nye toppen at han sendte en ordre på 500 topper til Birmid.

I en del år hadde Jims kamerater kjørt under "Equipe Arden" banneret som var en uformel arrangement mellom disse vennene. Men innen 1968 hadde teamet blitt formalisert og kjørte nå med en Works sponset Cooper S i det britiske saloon car mesterskapet. 8 port toppen til Jim var også blitt adoptert av BMC`s racingavdeling "Special Tuning" i 1967 og ble deretter solgt en rekke år som en genuin BMC del.

Rauno Aaltonen

Rauno Aaltonen var en av de første originale "Flying Finns" i den internasjonale rallyscenen på 60-tallet, og han ble den mest suksessrike rallyføreren som noen gang har konkurrert med en Mini Cooper. Før hans overgang til rally hadde Aaltonen kjørt race med speedbåter og motorsykler i Finland samt vunnet sin klasse i det svenske Speedway Grand Prix. Hans talent ble derfor fort sett av lederen for BMCs konkurranseavdeling Stuart Turner som signerte han inn i BMC teamet. Aaltonens første suksess kom i 1963 Alpine rally mens hans beste stund kom 2 år senere i 1965 da han vant hele rally mesterskapet sammenlagt. Sammen med sin partner Tony Ambrose vant Aaltonen 4 rallymesterskap og tok tittelen med stil ved å vinne RAC rallyet.

Såvell som å være datidens mest suksessrike fører, prøvde Aaltonen kontinuerlig å utvikle og forbedre Miniens prestasjoner. Hans oppmerksomhet for detaljer og forberedelser var omhyggelige og han hadde jevnlig lange og opphetede diskusjoner med Issigonis om feil og mangler ved den opprinnelige designen til Minien.

Timo Makinen

Timo Makinen begynte å kjøre rally i finland i 1959 og kjørte da en Triumf TR3. Men på begynnelsen av 1962 ble han hyret av en finsk BMC forhandler til å kjøre Mini i stedet, og innen 1963 hadde lederen for BMCs konkurranseavdeling Stuart Turner fått øynene opp for dette talentet og signert han opp på fabrikksteamet får å kjøre i internasjonale rally. I hans karriere vant Makinen mange rally og han er en av kun tre som noen gang har vunnet det britiske RAC rally tre år på rad (1973-1975). Siden han vant heder og ære med Mini Cooper og store Healeys blir han oftest assosiert med disse bilene - tiltross for at han senere hadde stor suksess for Ford og Peugeot teamene også. I de senere årene har Makinen fremdeles vært aktiv innenfor rally ved å konkurrere i de historiske klassene.

John (Smokey) Rhodes

John Rhodes hadde en av de mest særpregede stilene bak rattet på en race Mini. Hans teknikk med å kjøre svinger med mye dekksrøyk gjorde at han ble en av favorittene i racing på 60-tallet. Sammen med John Handley gjorde de rent bord i det britiske saloon car mesterskapet fra 1965 til 1968 og utklasserte mye større biler i prosessen. Rhodes racingkarriere startet først som en talentfull formel junior fører før han i 1965 kom inn i Cooper Saloon Car teamet hvor racingresultatene ikke lot vente på seg. Han fikk umiddelbar suksess med sin Mini Cooper på banen og utviklet en teknikk for å kjøre svinger som ble hans varemerke. Denne teknikken innebar å slippe gassen ved inngangen til svingene mens han gjorde rattutslag mot innerkanten av svingen. På denne måten ville bakenden slippe grepet resulterende i en sideveis drifting gjennom svingen. Rhodes modifiserte sin teknikk når man begynte å kjøre med 12" hjul, men klarte fremdeles å holde sine konkurrenter bak seg og tilskuerne underholdt.    

John Handley

John Handley var en av de første til å konkurrere med Mini. På Miniens første salgsdag oppsøkte han den lokale forhandleren får å se demonstrasjonen av den nye lille bilen, og samme dag tok han sin nye bil med til hans lokale bilklubb. Der annonserte han at han skulle begynne å kjøre rally med den - noe som medførte et brøl av latter fra de andre fremmøtte. Etter å ha vært den første som stilte til start med en Mini i et rally (Worcestershire rally) gikk han over til Broadspeed teamet for å kjøre i saloon car racing. Han ble værende i dette teamet i tre år med John Fitzpatrick som partner før han i 1966 signerte over til Cooper Car Company og kjørte sammen med blant andre John Rhodes. De neste to sesongene leverte Handley noen av de mest oppsiktsvekkende racingscener på banen da han kjørte med kun centimeter marginer fra sin nye teamkamerat.

Handleys største øyeblikk kom i 1968 da han vant "the European Touring Car" tittelen for Harry Ratcliffe`s British Vita teamet og utklasset en gjeng med Fiat Abarths i prosessen.