Portrett av Sverre Løchen
Sverre Løchen født 12. november 1947 har hele sitt liv hatt bil og motorsport som sin store interesse. Sverre vokste opp i det sentrale Sandvika i Bærum og var allerede i ung alder en aktiv og engasjert tilskuer på de ulike rally og baneløpene som ble holdt på 50 og 60-tallet både her hjemme og i utlandet. Hans drømmer og interesser ble derfor forsterket av disse impulsene, og i 1968 var hans interesse blitt så stor at han kjøpte sin første løpsbil, en spesialbygd Formel bil kalt JOAT. Denne løpsbilen hadde blitt brukt til å kjøre race i Formel Libre klassen og hadde VW boble forstilling, girkasse og bak aksler samt en Lancia Flaminia V6 motor med ca. 130 hk. Men det var en annen bil som hadde blitt introdusert fra England nesten 10 år tidligere som virkelig utgjorde hans store bil interesse........
Som kjent slo Minien umiddelbart an i Norge etter lanseringen i 1959. Denne lille rare bilen hadde sin utpregede sjarm og fant fort veien inn i Sverres hjerte. Spesielt falt han for Cooper S versjonen som tidlig på 60-tallet var den heftigste bilen på veien, og som han forteller i avisintervju: - "det var jo noe spesielt med den bilen som gikk fortest". Han kjøpte derfor sin første Cooper i 1968 og en 5 år gammel Cooper S i 1969. Denne tidlige 1964 Cooper S kjørte han litt på veien med i begynnelsen av 1969 før han begynte å kjøre løp med den det samme året.
Mini Specials And Service Club
Gjennom de impulsene Sverre fikk som tilskuer og som vordende deltaker innenfor racing, så han tidlig mulighetene, om ikke direkte behovet, til å starte en interesse klubb - Mini Spesials And Service Club. Visjonene hans med denne klubben var å samle de aktive utøverne med Mini inn i et felles og sosialt miljø, samtidig som han ønsket at klubben også skulle få en bredere oppslutning og appell i folket generelt. Minien hadde allerede på slutten av 60-tallet en bred appell i folkemassene og var ynglingen som ble ivrig påheiet av et publikum som så på innsatsen som Davids kamp mot et knippe Goliater. Svært ofte fikk de forhåpningene sine innfridd da Minien oftest vant over sine konkurrenter i form av blant andre Lotus Cortinaen.
Grunnet bragdene til Minien samt at den appellerte til det bredere publikum innså Sverre at Minien kom til å bli en folkekjær og legendarisk bil som ville bli elsket og verdsatt i tidene som kom. Men tiltross for hans innovative forsøk på å skape et klubbmiljø så lyktes han ikke helt med dette. Interessen på den tiden gikk ikke i retning av et klubb-basert miljø ettersom de fleste ville mene at dette var smør på flesk - med referanse til den sosiale gentlemen atmosfæren som preget datidens racearrangementer, samt at hovedtyngden av utøverne allerede var medlem av en motorklubb. Han innså derfor at tiden ikke var moden for en slik klubb, men nektet å gi seg med det. I 1983 ble han innlagt på Rikshospitalet i Oslo for å foreta en ryggoperasjon og under dette oppholdet grunnla og startet han sammen med sin kone "Norsk Mini Klubb" - en klubb som skulle vise seg å bli virkeliggjørelsen av hans tidligere drømmer og visjoner. Norsk Mini Klubbs sosiale profil appellerte til entusiaster i hele Norge og interessen ble gjenspeilet i den raskt økende medlemsmassen.
Sverres karriere innen bilyrket startet på midten av 60-tallet da han i en alder av 18 år begynte på mekanikerlinjen ved yrkesskolen. Etter å ha gjennomført den 2 årige utdannelsen begynte han deretter å jobbe på et bilverksted. Men ambisjonene ville det annerledes og etter 2 år bød anledningen seg til å starte eget verksted på Torshov i Oslo. Sammen med to kamerater startet han Speed Car Motor, et spesialverksted for BMC biler og trimming av bilmotorer. Fra dette verkstedet jobbet Sverre både som daglig leder og mekanikker og verkstedet fikk snart et godt rykte på seg. Etter noen år hvor Speed Car Motor var inne i en god økonomisk vekst ønsket de to andre medeierne å selge seg ut av firmaet. Grunnet at Sverre ikke hadde tilstrekkelige økonomiske midler til å kjøpe ut sine kamerater, samt å drive verkstedet alene, ble firmaet derfor avviklet.
I sitt virke med Speed Car Motor ble fokuset lagt på kundenes biler, men dette hindret ikke Sverre i å jobbe med sin 1964 Cooper S løpsbil på siden. Grunnet få resurser og sponsorer var han ikke i stand til å utvikle bilen på høyde med datidens fabrikkssponsede toppkjørere, men tiltross for dette gjorde han flere gode race og resultater. Gjennombruddet kom da Sverre på begynnelsen av 70-tallet introduserte et splitt-Weber system tilpasset en Cooper S 1071 kortslagsmotor, og med denne nye motoren fikk han nærmest en ”flying start” da han gikk over fra is og grusracing til asfaltracing i gr.2. Sverre var da den første til å bruke dette systemet og forgasseroppsettet hadde noen enorme innsugstrakter som vakte stor oppsikt og som viste seg å være både effektivt og mer konkurransedyktig. Weber systemet ble levert av Richard Longman som Sverre hadde besøkt flere ganger i England og begynt å handle med på begynnelsen av 70-tallet. I denne perioden var Sverre også å besøkte BMC fabrikkens trimmingsavdeling "Spesial Tuning" og ble svært imponert når han hørte lyden av en Works Mini racing/rally motor bremset i benk med 7-8000 omdreininger pr. minutt. Daværende leder for "Spesial Tuning" Basil Wales har han etter hvert blitt godt kjent med. Gjennom tidene har Sverre også møtt og blitt godt kjent med Jim Whitehouse som utviklet 8-port topplokket til Minien og som var grunnlegger av det velrenommerte og kjente trimmingsfirmaet Arden engineering. En annen personlighet som Sverre med tidene har stiftet vennskap og relasjoner med er trimmingsguruen David Vizard. Vizard har drevet med trimming av mange typer motorer til forskjellige biler i en mannsalder og blir ansett for å være en av de store personlighetene innenfor trimmingskunstens verden.
- Det har vært et privilegie å kunne møte og bli godt kjent med legender som blant andre Basil Wales, Jim Whitehouse, David Vizard, Richard Longman, John Cooper, Paddy Hopkirk og Tony Ball sier Sverre som også har blitt godt kjent med nøkkelpersoner i trimmingsfirmaet KAD (Kent Auto Developments Ltd) som blant annet har utviklet 16 ventil topplokket tilpasset for Minien, samt med nøkkelpersoner hos engelske forhandlere og trimmingsfirma som International Spares, Midland Minicentre, Swiftune Engineering Ltd., Janspeed, Mini machine, BJ Autobits og MED.
Etter at Speed Car Motor ble avviklet begynte Sverre å jobbe en periode som instruktør ved teknisk avdeling for bilimportør. Men grunnet at han ikke fant denne jobben særlig tilfredsstillende tok han videreutdanning på bilteknisk lederskole ved statens teknologiske institutt samt maskinteknisk utdanning ved høyskole. Etter å ha fullført disse utdanningene startet han som lærer/lektor ved billinje videregående skole og senere på maskinteknisk høyskole før han i 1983 grunnla Norsk Mini Klubb og ble selvstendig næringsdrivende.
Gjennom hele 80 og 90-tallet var Sverre en stor leverandør av deler og tjenester til norske minieiere, og var frontfiguren innenfor det store Minimiljøet med den landsomfattende Norsk Mini klubb. Med sitt omfattende kontaktnettverk i England kunne Sverre tilby klubbmedlemmene og andre minieierne konkurransedyktige priser på deler og utstyr, samtidig som hans erfaring og kunnskap sikret at delene han leverte hadde høy kvalitet. Han kjøpte og videresolgte også mange biler og har fra tiden da han kjøpte sin første Mini og frem til i dag eid over 100 forskjellige Minier. Sverre har gjennom sin lange virksomhet vært en aktiv distributør av både deler og tjenester og har bidratt med å øke både interessen og tilgangen på Minier i Norge. I dag har han mer eller mindre lagt opp denne aktive deltakelsen, men ønsket om å hjelpe de som henvender seg til han lever fremdeles videre.
Engine Preparation har alltid vært betegnelsen på det motorarbeidet som Sverre har utført for sine kunder og alle de motorene han har bygd og trimmet. I så måte vil selve betegnelsen representere hans forkjærlighet til motorbygging og med det til raske Minier. Å bygge en motor er en prosess som består av ulike tilnærmingsmetoder. Det er med andre ord forskjell på måten man arbeider når man skal bygge en rally motor kontra en motor for gatebruk. Hvilke deler og komponenter man bruker vil også variere tilsvarende. Noe spesielt med den gamle A-serie motoren er at den i utgangspunket ikke er spesielt lett å trimme. Grunnet det spesielle systemet med motor og girkasse er det ofte kraftoverføringen som byr på problemer da tap av effekt fra motoren til hjulene kan være betydelig. Heldigvis bedret det seg med Cooper S men allikevel er det svært få i Norge som har kunnskapen og erfaringene som er nødvendig for å oppnå et maksimalt og reliabelt resultat når man skal bygge motorer med høy effekt.
Gjennom tiden har Sverre bygd opp en lang rekke oppsiktsvekkende motorer. Dette være seg alt fra 970/1071cc motorer til overborrede 1275cc motorer med motorytelser som går til full race. Ettersom han i sin tid startet spesialverkstedet Speed Car Motor sammen med sine kamerater fant han fort ut at trimming av A-serie motoren var noe av det morsomste å drive med. Speed Car Motor utførte en rekke motorjobber og hadde rykte på seg å være et firma som leverte kvalitetsprodukter. I denne perioden bygde han også flere motorer til seg selv, derav blant annet en 1071cc kortslagsmotor til sin race Mini som som han utviklet til 126 effektive hk. Etter dette har han fortsatt med å bygge og trimme en lang rekke motorer med effekt over 100 hk. Blant annet nevnes en standard borret 1275cc motor med en original Cooper S topp bearbeidet av hans venn David Vizard. Denne toppen ble videre bearbeidet av Sverre og motoren ble tilslutt bremset til 102 hk på hjulene. I Sverres gatebil finner vi i dag en 1293cc motor med Arden 8 port topp. Denne motoren utvikler 120+ hk og har et spektakulært utseende - spesielt med tanke på de to store Weber forgasserne som sitter i forkant. Løpsbilen hans har også en slik type motor med har til forskjell fra gatebilen hans fire Amal forgassere i forkant av toppen. Disse forgasserne er opprinnelig motorsykkelforgassere og har ingen sjok funksjon - noe som blant annet medfører at motoren grunnet sitt høye kompresjonsnivå er vanskelig å kaldstarte.
Gjennom sin lange karriere med racing og trimming har Sverre bygd og trimmet en lang rekke motorer og man kan nok hevde basert på hans lange merittliste at han er blant de fremste trimmingskunstnerne i Norge. Han påsetter også motorene han bygger et eget motorskilt (Engine Preparation) som har til hensikt å identifisere hvem som har bygd og trimmet motoren. Denne form for merking har internasjonalt vært brukt av de store trimmingsfirmaene som et kvalitetsstempel og selvfølgelig som en identifisering av deres motorarbeide.
Gjennom sin store interesse for racing og trimming av A-serie motoren deputerte Sverre i 1969 på racebanen, men ble helt i begynnelsen betraktet som en outsider i forhold til datidens fabrikkssponsede toppførere. Siden han ikke hadde de samme økonomiske forutsetningene til å skaffe seg redskap på høyde med disse førerne eller tilstrekkelig med tid ettersom han som daglig leder og mekanikker drev spesialfirmaet Speed Car Motor ut fra sine lokaler ved Torshov i Oslo, klarte han til å begynne med ikke å hevde seg helt i toppen. Men tidlig på 70-tallet introduserte han som første i Norge et nytt split-weber forgasser system til sin originale 1964 BMC Cooper S og resultatene lot ikke vente på seg. Med den nye motoren som var en 1071cc kortslagsmotor utviklet av Sverre til 126 effektive Hk fikk han nærmest en ”flying start” da han gikk over fra is og grusracing til asfaltracing i Special Touring Car Gruppe 2.
Etter Sverres debut har han fortsatt med racing utover 70, 80, 90 og 2000-tallet og han har i sin historiske og originale 1964 Cooper S kjørt på baner i Norge, Sverige og Danmark samt deltatt i ulike klasser og i mange forskjellige typer løp som isløp, grusløp, bakkeløp og asfalt (bane) løp. Fellesnevneren ved alle disse løpene er at han alltid har kjørt den samme bilen og at bilen alltid har vært preparert iht. FIA`s reglementer innenfor historisk racing.
Sverre gjorde gode resultater på 70-tallet, blant annet med en sterk 2 plass da han i 1970 kjørte isløp i Bjørkelangen-Racet. Samme året vant han sin klasse på Hovland Motorbane. I denne perioden kjørte han mange is og grusløp og i 1974 var turen kommet til det velkjente Kanon Loppet i Sverige hvor datidens verdenselite stilte til start i forskjellige klasser. Sverre stilte i gr.2 og kjørte seg inn som beste fører med Mini til en 5 plass. Dette fremstår som en meget sterk plassering spesielt når vi tar med i betraktningen at han stilte til start i tredje siste startposisjon av de 40 deltakende bilene og at han så vidt hadde fått kjørt inn motoren under treningsrundene før løpet. I denne perioden hadde han som den eneste racefører i Skandinavia også klart å få en bank som sponsor, og kjørte da med slagordet til Bergens kreditbank: "Ikke størst, men effektiv" på bilen, noe som basert på Miniens historie må sies å innebære visse sannheter.
Mot midten av 70-tallet var Sverre en av de siste norske fører med Mini som stilte til start i racing både her hjemme og i utlandet, og han er den eneste av de ”gamle” førerne i Norge som fortsatte å kjøre race med Mini etter 60 og 70-tallet. Meget spesielt har han utelukkende kjørt racing med den samme bilen i 5 tiår, noe som fremstår som unikt i dette landet. Resultatmessig har han fått pallplass i alle løpene han har deltatt i og gjennomført etter 80-tallet og da uansett hvilken klasse eller biler han har stilt opp mot.
Tiltross for Sverres sterke resultater på 70-tallet hadde han nok sin gullperiode på 80 og 90-tallet. Da kjørte han blant annet i Svensk mesterskap for historisk klasse inntil 1965 (1300cc), hvor han vant mesterskapene i denne klassen samt fikk klasseseier og pallplass totalt i alle enkeltløpene. Løpene ble kjørt på banene Kinnekulle Ring, Mantorp Park, Ring Knutstorp og Anterstorp og Sverre konkurrerte i realiteten bare med to meget raske 1600cc Lotus Cortinaer som ble kjørt av blant andre Mats Israelson. Israelson på sin side tok racingen svært så alvorlig og protesterte på Sverres løpsbil da han i 1989 stilte til start i klassen. Disse protestene omhandlet bruken av 8-port motor og kom som et resultat av at Sverre slo han på banen. Protestene medførte at Sverre bygget om motoren og da han stilte til start igjen i 1990 med de nye motorspesifikasjonene (5 porter topp med SU forgassere) gikk bilen til manges (og spesielt Israelsons) overraskelse like fort.
Racingkarrieren i Sverige var heller ikke uten en aldri så liten skandale. Denne kom under det internasjonale løpet på Ring Knutstorp juli 1991. Denne sommeren var det rekordvarmt og man kan virkelig undre seg over at førerne i det hele tatt orket å sette seg inn i bilene sine. Sverre hadde under tidstreningen sikret seg 5 startposisjon og når starten gikk akselererte han gjennom feltet og tok ledelsen. Denne ledelsen beholdt han gjennom hele løpet frem til de siste rundene hvor det ble gulflagg på banen. Sverre reduserte da sin hastighet noe som medførte at de nærmeste bilene bak tok han igjen og til overraskelse for publikum kjørte forbi. Denne hendelsen gikk ikke upåaktet hen hos tilskuerne som uttrykte stor misstro over dette. Etter løpet kom flere av førerne og tilskuerne bort til Sverre og gratulerte han med seieren. Flere av disse snakket også med løpsledelsen som på sin side opplyste at Sverre var den reelle vinneren. Men da det ble holdt premieutdeling hadde ledelsen endret sin oppfatning og ga pallplassene til førerne som hadde kjørt forbi. Tiltross for at det kom protester fra flere hold ble resultatlisten ikke endret av den Svenske løpsledelsen.
Sverre var ikke bare i Sverige å kjørte race på 90-tallet, men deltok også på mange løp her hjemme. Blant annet stilte han til start i bakkeløp (Bjørkelangen 1989), som var første gang en historisk saloon deltok på bakkeløp i Norge. Uheldigvis måtte han bryte dette løpet grunnet tekniske problemer. Det gikk derimot mye bedre i hans andre bakkeløp som gikk i Askim (Vammaløpet 1989). Dette løpet vant han og han fikk veldig sansen for Petter Solberg som uttrykte stor glede når han også vant i dette løpet. - Petter har alltid vist stor glede når han vinner og har de gangene jeg har møtt han fremstått som en svært sympatisk gladgutt. Sverre stilte også til start i Vammaløpet i 1995, 1996 og 1997. I 1997 kjørte han ikke bare Vammaløpet men stilte også til start i bakkeløp på Lillehammer, Notodden og ved Onsøy golfbane og fikk pallplass i alle disse løpene.
Juni 1991 ble det første historiske racet i Norge holdt på Rudskogen. Rudskogen motorsenter var da bare 1 år gammel og Sverre som reiste mye til utlandet for å stille i historiske klasser håpet nå at historisk racing også hadde kommet til Norge for å bli. Han stilte derfor med store forhåpninger og fikk 1 plass totalt i dette racet. Men tiltross for Sverres forhåpninger skulle det gå 9 år før historisk virkelig ble satt på dagsordenen i Norge. Da tok noen ihuga entusiaster med bakgrunn i Norsk Sportsvogn Klubb initiativet og etablerte en komité som satte seg som mål å arbeide for etablering av et best mulig fundament for historisk racing i Norge. I år 2003 var alt blitt lagt tilrette og historisk racing klasse var blitt til en realitet.
Av Sverres andre race i Norge på 90-tallet kan det blant annet nevnes at han i 1992 stilte i norgesmesterskapet inntil 1600cc Nasjonal klasse på Rudskogen og da med noen 20 års gamle Firestone racing dekk. I dette racet gjorde han meget respektable rundetider og han fikk en fin 2 plass. Samme året var det tilbake til Rudskogen for å stille i historisk klasse med Lotus Super Seven biler som konkurrenter. Denne gangen ble det en sterk 3 plass. 28.8.1993 satte han noen eksepsjonelt gode rundetider på Rudskogen da han stilte til start i norgesmesterskapet inntil 1600cc Nasjonal klasse. I dette løpet fikk han en sterk 2 plass og satte beste rundetid med 67.61 sekunder og km/h på 101,22. Denne tiden fremstår som den raskeste noen med en inntil 1300cc historisk preparert standard bil har kjørt på denne banen. Til sammenligning er dette nesten like raskt som banerekorden til Thomas Nilsen som han satte med sin Chevrolet Camaro den 28.8.2004. Denne rekorden er oppgitt til 67,38 sekunder og km/h 101,55. Nilsen kjørte da i historisk racing klasse over 2500cc. Videre stilte Sverre i norgesmesterskapet inntil 1600cc Nasjonal klasse på Vålerbanen i 1993 og i 1995 hvor han fikk 2 plass i begge disse løpene samt på Rudskogen i 1996 igjen med fin 2 plass. I 1993 stilte han også i KNA Viking Rally med sin 1964 Rally Cooper S gatebil og han vant dette løpet i sin klasse, samt fikk totalseier i løpet som ble holdt på en gokartbane i forbindelse med Rallyet.
Mot slutten av 90-tallet fant Sverre ut at han skulle legge opp racingkarrieren for godt. Han hadde da vært blant de svært få Norske førerne som har kjørt internasjonale race på 80 og 90-tallet og fremstod som eneste fører som hadde stilt i historisk klasse. Han var i perioden også den eneste fører som kjørte løp med Mini. Men i 2001 begynte det å klø i høyre foten igjen, så da han ble invitert til å delta på et bakkeløp i Arendal var dette en perfekt unnskyldning til å "lufte bilen" igjen. Under dette bakkeløpet gjorde han en fin figur og tilskuerne uttrykte stor forbauselse over akselerasjonen til denne lille bilen. Uheldigvis måtte han i hans andre race på banen bryte grunnet at bremsene låste seg, noe som var spesielt uheldig med tanke på at racetiden hans så ut til å bli svært respektabelt. Samme året ble det også arrangert race på Geiteryggen flyplass helgen den 25/26 august. Denne flyplassen ligger på Sørlandet mellom Skien og Porsgrunn og det var i utgangspunktet ment at flyplassen skulle bli brukt permanent som racebane etterpå. Dette var første gang det ble arrangert race på denne banen og Sverre stilte som gjest til start i nasjonal racing klasse. Han lå godt plassert under lørdagens race etter å ha kjørt seg opp fra niende startposisjon til en andreplass da han dessverre måtte bryte løpet grunnet at den ene bensinpumpen ikke ville samarbeide lenger. Dette medførte at på søndagens race kjørte han bare med en fungerende pumpe og hadde siste startposisjon. Men tiltross for at bilen ikke fikk nok bensin kjørte han seg opp gjennom feltet og fikk etter omstendighetene en fin plassering. Uheldigvis har planene om en permanent bane på Geiteryggen ikke blitt noe av. Dette tiltross for den enorme interessen og oppmøte blant tilskuere denne helgen. Man kan bare tenke seg til hvordan racing kunne ha utviklet seg på en bane med en slik publikumsoppslutning.
Norgesmesterskap i Historisk Racing
Et svært beklagelig fakta er at det etter motorsportens glansperiode (60 og 70-tallet) har vært svært få nykommere med Mini på racebanene. Spesielt har det (bortsett fra Sverre) uteblitt deltakere med Mini innenfor de historiske klassene. Men meget gledelig ser det nå ut som om både interessen og deltakelsen er i ferd med å endre seg. Historisk racing er nå for fullt på dagsorden i Norge og fikk i 2004 Norgescupstatus. Klassen bestod de første sesongene kun av GT biler, men i 2004 sesongen ble GT bilene slått sammen med standardbilklassene. Dette medfører at de ulike volumklassene kjører i samme heat, men vil fremdeles bli premiert ut i fra resultatene i deres respektive klasser. Grunnet at Norsk Bilsports Forbund (NBF) ikke skiller volumklassene og GT og standardbilene i mesterskapet vil totalseieren derfor gå til fører med den høyeste poengsummen totalt. Dette er så klart ikke i tråd med det historisk korrekte, da de ulike klassene som kjent var skilt på 60 og 70-tallet, men det positive med denne sammenslåingen er at publikum får oppleve mange ulike biler på banen, samtidig som det vil være kniving blant førerne gjennom hele startfeltet.
Etter påtrykk fra mange innen racingmiljøet i Norge stilte Sverre i 2005 sesongens Historiske Norges Cup og vant da alle løpene han stilte opp i (han stilte bare i 4 av sesongens 10 løp). Han vant dermed sin volumklasse og fikk som beste fører av Mini en sterk 7 plass totalt av de 26 deltakende i mesterskapet. Sesongen bestod forøvrig av 5 løpshelger med totalt 10 enkeltstående løp. Disse enkeltstående løpene ble fordelt slik at det ble kjørt løp på helgenes lørdag og søndag. De ulike volumklassene ble premiert individuelt og det ble beregnet poeng basert på resultatene i de forskjellige klassene i tråd med NBF sine retningslinjer. For 1 plass ble det beregnet 20 poeng, for 2 plass 15 poeng osv. Totalseieren i Cupen gikk dermed til fører med den høyeste poengsummen. Her er det bare å gratulere Trond Wikant som i en alder av 72 år gikk av med totalseieren i 2005 sesongens Norges Cup Mesterskap.
Ser vi nærmere på 2005 sesongen så var en av de store og gledelige nyhetene at
det også var andre førere med Mini som stilte til start. Meget gledelig stilte
Birger Knutsen i sin 1965 Morris Cooper S og 66 årige Lisen Wikant i sin 1971
Mini Cooper S med sine flotte biler og gjort en glimrende innsats. I så måte må
man spesielt ta av seg hatten for Lisen Wikant som gjennom sine ungdommelige
holdninger og væremåte fremstår som en fantastisk dame det stor stor respekt av.
Videre ble racingen denne sesongen totalt sett holdt i forsvarlige former og da
uten de store uhell og dramatikk. Lyspunktet derimot var at Sverre tiltross for
sine handikap vedrørende dekk og liten motorstørrelse ga de store GT bilene hard
konkurranse. Her ble det mye spektakulær kjøring da han foretokk flere
forbikjøringer og virkelig ga GT gutta noe å tenke på. Dette var nok
overraskende for mange og vil fremstå som svært spesielt når vi tar med i
betraktningen at de fleste av disse råtassbilene veier mellom 800 og 1000 Kg og
har alt fra 200 til nærmere 400 Hk. At en liten Mini med 120+ Hk er i stand til
å konkurrere mot disse bilene er i seg selv relativt sensasjonelt - spesielt med
tanke på at GT bilene har mye sterkere motorer samt et mye større dekksutvalg.
Tredje plass i Norgesmesterskapet 2006
Av sluttstillingen i 2006 sesongen Norgesmesterskap går det frem at Sverre vant seks av de totalt åtte løpene i sin klasse og lå lenge å luktet på mesterskapstittelen da han etter fire gjennomførte løp kun lå ett poeng bak ledende Atle Ramberg. Men grunnet problemer under løpshelgenen på Rudskogen den 26-27 august ble det til slutt ny klasseseier og en fin tredjeplass totalt av de 27 deltakende i mesterskapet.
I 2006 sesongen ble poengberegningen og løpshelgene noe endret fra de tidligere sesongene. I stedet for å fordele de enkeltstående løpene på helgenes lørdag og søndag ble disse sammenslått slik at det ble kjørt begge løpene på lørdagen. Dette medførte en del stress for mange som etter å ha fått problemer i første løp eller under tidstrening ikke rakk å få bilene klare til påfølgende race. Selve poengberegningen i mesterskapet ble også endret da det i tillegg til å bli gitt 20 poeng for 1 plass og 15 poeng for 2 plass osv. også ble gitt 2 ekstra poeng for hver deltaker utover 1 innen hver kategori (volum) i klassen. Totalseieren i mesterskapet gikk som før til fører med den høyeste poengsummen totalt. Her er det bare å gratulere Atle Ramberg som med sin Ford Escort (Twin-cam) gikk av med totalseieren i 2006 sesongens Norges Cup Mesterskap.
Denne sesongen viste seg også å bli sesongen der det
skulle bli satset maksimalt blant førerne. Sesongen var i så måte fullspekket
med god og tett racing og hadde mye dramatikk å by på for publikum. Til glede
for tilskuerne ble det til tider satset litt for offensivt noe som medførte
utkjøringer, rulling og flere raceincidents under de ulike løpene. Av dette kan
man trykt konkludere med at historisk på ingen måter er en oppvisningsklasse,
men i aller høyeste grad en klasse hvor deltakerne med de originale 60-talls
bilene kjører full race og konkurrerer på lik linje som i blant annet Formel 1,
Rally og WTCC. Den sterke knivingen blant førerne har også medført at aviser og
andre medier derav også TV-medier har fått øynene opp for denne interessante
klassen.
Dramatikk i særklasse
Første løpshelg i mesterskapet ble holdt på Rudskogen den 2-3 juni og det ble
fort klart at Sverre i likhet med 2005 sesongen igjen ville kjempe mot de store
GT sportsbilene. Men under treningsrundene var det flere deltakere som
uheldigvis måtte bryte da blant andre Yngvar Ekorness med sin Ford Shelby
Mustang 350 GT opplevde flere barnesykdommer med bilen og måtte tidlig kaste inn
håndkle. Det samme måtte Torbjørn Larsen som fikk motorproblemer med sin BMW
samt Jon Tore Grimsrud som opplevde at to sylindere i hans Escort var fulle av
vann. Erik Nilssen i en innleid Imp hadde heller ikke dagen. På vei ned mot
slakteriet ville en råde ut i det fri, med det resultat at blokken ble ventilert
på sedvanlig Imp vis. Løpene denne lørdagen derimot hadde flere fine øyeblikk og
”ballet” måtte ha omstart under det første løpet grunnet litt for ivrige
deltakere. Ivrige deltakere var det også utover i begge løpene da publikum fikk
oppleve punkteringer, utkjøringer og tett fighting stort sett gjennom hele
startfeltet. Sverre som i det første løpet hadde en mindre heldig start tok
dette igjen utover i løpet med mye fin racing og forbikjøringer. I det andre
løpet fikk han en kanonstart og ledet lenge på Atle Ramberg i sin Ford Escort
Twin Cam som lå og presset han i mange runder. Sverre som ikke konkurrerer
direkte med Ramberg siden disse kjører i forskjellige klasser lot han tilslutt
få komme forbi. Det endte med at Sverre kjørte seg inn til 2 strake seire i
klassen denne helgenen.
Ved den andre løpshelgen som ble holdt på Våler den 23-24 juni ble det dramatikk
og spenning for alle penga! Bjørn Glestad "rullet" sin store Mustang under
kvalifiseringen og Lars Kristian Ekorness med sin Mini Marcos måtte bryte i 4
runde under det første løpet grunnet overopphetingsproblemer. I dette løpet
stilte Sverre helt bakerst i startfeltet og han fikk i tillegg til dette en
dårlig start som følge av at de nærmeste bilene foran ikke fulgte opp
startsfeltet. Han ble derfor liggende langt bak etter at starten hadde godt, men
det ble fort klart at han virkelig ville satse hardt og allerede på første runde
hadde han begynt å kjøre seg oppover i feltet. På en spektakulær måte kjørte han
forbi bilene foran og lå helt i rompa til Knut Chr. Hallan sin Morgan da de tok
igjen Lars Kristian Ekorness sin Marcos på 3-4 runde. Ekorness som da ledet
1300cc klassen kjørte inn i 4 runde og Sverre overtok ledelsen i klassen. Etter
at det ble klart at Sverre ledet klassen valgte han å slakke litt av på tempoet
og kontrollerte heatet inn til ny klasseseier. I det andre løpet hadde Sverre
sikret seg en bedre startsposisjon og konsentrerte seg nå mer om å kontrollere
seieren i 1300cc klassen enn å sette gode tider. I dette løpet var det også
mange fine fighter ellers i feltet og i spissen fant vi Jeppe Johannessen og
racinglegenden Holm Jacob Matheson som virkelig konkurrerte på høyt nivå. Disse
byttet på å lede opptil flere ganger på samme runde, men etter en "raceincident"
mellom disse måtte Matheson bryte pga. en punktering. Bakover i feltet var det
også dramatikk da Egil Alver i Ekorness Mini hadde en tett og fin fight med
Edwin Solheim i sin Mini. Denne fighten resulterte dessverre i at Solheims Mini
fikk en karosseriskade på siden av bilen. Ser vi nærmere på racingen denne
løpshelgen så var den fullspekket av dramatikk og fine øyeblikk. Dette være seg
alt fra flere utkjøringer og spektakulære forbikjøringer samt punktering og
platekontakt (raceincidents).
Tredje løpshelg ble holdt på Rudskogen den 26-27 august og denne løpshelgen
skulle vise seg å være skjebnesvanger for Sverres del. Det hele startet med at
bilen stoppet under tidstreningen grunnet at rotoren i fordeleren tok kvelden.
Dette var en bemerkelsesverdig hendelse da disse rotorene sjeldent går i
stykker, men etter å ha fått låne en ny rotor av Atle Ramberg startet bilen
velvillig og alt virket å fungere bra. Sverre stilte så til start i det første
løpet helt bakerst i feltet og da starten gikk ble han noe hindret av bilene
foran som lå og konkurrerte seg imellom. Men etterhvert kom han seg forbi disse
og tok opp jakten på Edwin Solheim som nå ledet 1300cc klassen. Etter noen
runder ble det klart at han hadde tatt såpass innpå Solheim at det bare var
tidsspørsmål før han var forbi, men så skjedde flere ting på en gang. Motoren
som merkbart ikke hadde ytet maksimalt frem til dette punktet begynte nå å for
alvor å fuske samtidig som det kom noe blårøyk ut fra bilen i bakkant. Denne
situasjonen bare forverret seg for hver runde helt til det røyk ganske kraftig
fra bilen samtidig som Sverre opplevde at han mistet mye av dekksgrepet. Den
umiddelbare tanken som dukket opp var at enten ventilene eller stempleringene
var gått siden Sverre helt fra begynnelsen av 90-tallet har kjørt utallige løp med
denne motoren i bilen uten verken å ha tatt ut eller overhalt motoren. Men det
skulle vise seg senere når han kikket nærmere på motoren at dette ikke var
tilfellet da kompresjonen i sylinderne var helt fine. Situasjonen tiltross
forsatte Sverre å kjøre så fort han kunne helt til han kom ut på siste runde. Da
begynte oljelampen å lyse noe som indikerer at motoren har mistet oljetrykket.
Sverre valgte derfor å stoppe for å redde motoren fra å havarere. Grunnet disse
hendelsene måtte Sverre avslutte løpshelgenen og han stilte derfor ikke til
start i det andre løpet. Ved nærmere undersøkelse av motoren ble det fort
avdekket at motoren hadde mistet mye av oljen og at oljen hadde sprutet ut over
dekkene. Lekkasjen som forårsaket dette viste seg å komme fra oljekjøleren som
hadde en liten lekkasje i bakkant. I tillegg til dette hadde gassregulatoren til
forgasseren som forsyner sylinder nr. 1 gradvis slitt seg slik at stempelet i
forgasseren til slutt var helt lukket. Dette medførte at sylinder 1 verken fikk
luft eller bensin noe som forklarer tap av effekt da motoren kun gikk på tre
sylindre. Denne feilen kan også ha resultert i intern trykksøkning noe som kan
ha fremprovosert lekkasjen i systemet. Arbeidet med å rette opp disse feilene
ble satt i gang og etter litt mekking var Sverre klar for de avsluttende rundene
i mesterskapet.
Finalen i Norges Cupen ble holdt på Vålerbanen helgenen den 15-16 september og
det var igjen duket for mye fin racing. Foran i feltet dominerte Jeppe
Johannesen i sin BMW 2002 som tok 2 soleklare førsteplasser i sin klasse denne
helgenen. Bak han lå Yngvar Ekorness med sin Ford Shelby Mustang 350 GT som
lenge kontrollerte førsteplass i sin klasse, men han fikk etterhvert
kjøleproblemer og måtte kjøre inn på åttende runde i det første løpet. Ettersom
han ikke ønsket om å fremprovosere større motorproblemer i denne nybygde bilen
valgte han å ikke stille i det siste løpet. Bakover i feltet tettet det seg til
og det samlet seg et lite felt med 5 biler som konkurrerte seg imellom. Dette
var biler i fra forskjellige volumklasser og av disse hadde Sverre en tett og
fin fight med Lars Kristian Ekorness som i sin Marcos virkelig hadde fått opp
farten. Sverre forsvarte sin plassering i flere runder men måtte mot slutten av
løpet gi tapt ettersom Marcosen hadde mye bedre dekksgrep. Det så derfor ut som om
Sverre ikke kom til å vinne sin klasse i dette løpet, men så skjedde det noe
spesielt. Ute på den siste runden i løpet hadde Ekorness fått problemer med
transmisjonen og kjølingen noe som resulterte i at bilen tverret helt i den siste svingen før
målgang og ble stående på tvers i banen. Sverre som kom bak fikk så vidt smettet
forbi og kjørte seg deretter inn til ny klasseseier. Grunnet Ekorness sine
problemer med Marcosen stilte han ikke i det siste løpet som ble gjennomført
uten den store dramatikken. Sverre som nå ikke hadde noen direkte konkurrenter i
sin klasse bare kontrollerte at han ikke skulle få problemer med bilen før
målgang. Han kjørte seg derfor inn til 2 nye strake seire i klassen.
Ser vi årets og forårets Norges mesterskap under ett så har Sverre tatt hele 10
seire og har med det vunnet sin klasse totalt begge årene. Han har også hevdet
seg blant de raskere og større bilene og fått en velfortjent tredjeplass i
Norgesmesterskapet 2006. Ikke dårlig for en 60 års gammel fører med en bil som
har blitt brukt til racing i 5 tiår og med en motor som har sittet i bilen siden
begynnelsen av 90-tallet.
Når Mini Specials And Service Club ble grunnlagt på slutten av 60-tallet så var denne den første miniklubben i Norge. Men det var ikke før Sverre grunnla og startet ”Norsk Mini Klubb” i 1983 at det ble skapt et stort og samlende Minimiljø i Norge. Norsk Mini Klubb fremstod da som landets andre Miniklubb og den første kommersielle klubben som hadde flere hundre medlemmer fra hele landet. Klubben hadde en sterk sosial profil og var det eneste organiserte samlingspunktet for de som eide og hadde et kjærlig forhold til sine og andres Minier. Meningen med klubben var at medlemmene skulle få et felles samlingssted med andre likesinnede, samt medlemsfordeler vedrørende utviklingen av sine biler. I sin periode som klubbformann i Norsk Mini Klubb arrangerte Sverre flere turer til treff i Sverige, Danmark og til England i forbindelse med 25, 30 og 35 års jubileene til Minien. Klubben hadde også årlige arrangementer og begivenheter, blant annet en årlig vårmønstring på Strand i Bærum hvor medlemmer fra hele landet kom for å delta med sine Minier og for det sosiale samværet. I forbindelse med disse mønstringene var det opprettet en uavhengig jury som kåret og premierte de fremmøtte Miniene etter forskjellige klasser.
Nedenfor vises bilder fra noen av de arrangementene som ble gjennomført i Norsk Mini klubbs regi.
Videre følte Sverre på et tidlig tidspunkt at formidlingen av nyheter i forbindelse med hva som skjedde på Mini fronten (både i utlandet og her hjemme) ikke var bra nok i Norge. Han prøvde så godt det lot seg gjøre å formidle nyheter gjennom å aktivt distribuere disse på de ulike treffene som ble arrangert, men ettersom det kontinuerlig var mye som skjedde på mange fronter så følte han at dette ikke ble tilstrekkelig. Det ble derfor startet Norges første og eneste avis som kun skulle omhandle Mini og Mini relaterte saker. Denne avisen ble kalt for Minibølgen og var et populært innslag i Minimiljøet i Norge.
Etter å ha ledet Norsk Mini Klubb gjennom mange år ønsket Sverre å trappe ned sin egen virksomhet og overlate mye av klubbdriften til andre. Dette kom som et resultat av at det krevde mye tid og resurser å drive klubben ettersom den hadde blitt så omfangsrik. Han ønsket med dette å få mer tid til å hjelpe andre med deres Minier, samtidig som han ønsket frigjøre tid til egen løpskjøring samt til å bygge opp og trimme egne og andres motorer og girkasser. Sverre trakk seg derfor fra sin formannsstilling i Norsk Mini Klubb til fordel for andre og gjennoppstartet sin første klubb fra 60-tallet - Mini Specials And Service Club.
Sverre vil gjennom sitt sterke engasjement for Mini, hans visjoner om et sosialt Mini miljø for aktive utøvere og entusiaster, samt hans pionerarbeide innenfor klubbvirksomhet i Norge fremstå som den samlende frontfiguren som la grunnlaget og skapte et aktivt, sosialt og organisert Minimiljø i Norge.